Drammens historie: fra trelasthavn til elveby

Drammen ble én samlet by 19. juni 1811, da Bragernes og Strømsø ble forent til kjøpstaden Drammen. Historien begynner likevel lenge før dette. Tømmer, trelasthandel og skipsfart skapte bebyggelsen ved elvemunningen. Senere har bybranner, industri og byfornyelse formet byen slik den er i dag.

Når ble Drammen by?

Drammens fødselsdag er 19. juni 1811. Da bestemte et kongelig reskript fra København at Bragernes og Strømsø skulle forenes til én kjøpstad med navnet Drammen og felles myndigheter. Tangen fulgte med Strømsø inn i den samlede byen.

Det var allerede bysamfunn på begge sider av elva, med bebyggelse, handel og egne institusjoner. Bragernes og Strømsø fikk kjøpstadsrettigheter hver for seg i 1715. Det nye i 1811 var at de ble samlet under ett navn og én administrasjon.

Byens grunnleggelse og kommunens etablering er to forskjellige hendelser. Drammen kommune ble opprettet i 1838 etter innføringen av formannskapslovene. Kommunegrensene har siden blitt utvidet flere ganger.

Drammens historie i en tidslinje

Elva og trelasten skapte bysamfunnene

På 1200-tallet vokste det fram strandstedsbebyggelse på begge sider av Drammenselvas munning. Her møttes transporten fra innlandet og skipsfarten ut fjorden. Skogene rundt vassdraget ga råvarer, og vannveien bandt produksjonsområdene sammen med havna.

På 1500-tallet var tømmerfløtingen omfattende, og ved fossene ble det bygd sagbruk. Tømmeret ble bearbeidet til bord og plank før varene ble sendt videre til utskipingsstedene. Drammens historie handler derfor også om bygdene og skogene oppover vassdraget, ikke bare om sentrum.

Trelasthandel med utlandet

Nederlandske handelsfolk spilte en viktig rolle i trelasthandelen. Etter hvert som handelen vokste, fulgte tollinnkreving og offentlige havnefunksjoner. Varene, skutene og arbeidet med lasting gjorde elvebreddene til næringsområder.

Ved midten av 1700-tallet eksporterte Drammen havn dobbelt så mye som Christiania, og like mye som de øvrige havnene i Oslofjorden til sammen. Drammensområdet var altså en viktig handelsplass lenge før byen ble samlet i 1811.

Skipsfarten var også avhengig av forholdene lenger ute i fjorden. Svelvik fungerte som uthavn for Drammen i seilskutetiden. Havnas historie omfatter både virksomheten ved elvemunningen og forbindelsen gjennom fjorden.

Hva var tømmerfløting?

Tømmerfløting var transport av trevirke på vann. I Drammensvassdraget ble råvarer og trelast ført ned mot sagbruk, industri og utskiping. Langs elva måtte virket håndteres, stables og lastes. Vannveien erstattet mye transport som ellers måtte ha gått over land.

Drammensvassdragets Fellesfløtningsforening ble stiftet i 1807. Fløtingen fortsatte langt inn i industrisamfunnet, men gikk tilbake da behovet for raskere transport økte og lastebilene overtok. Den ble avviklet i overgangen mellom 1960- og 1970-årene, med noe ulike sluttår for de forskjellige delene av virksomheten.

Les mer om organiseringen og arbeidet i guiden til tømmerfløtingen i Drammensvassdraget.

Bragernes og Strømsø: to bysamfunn ved samme elv

Bragernes på nordsiden av elva og Strømsø på sørsiden utviklet seg som separate bysamfunn. Et ladested var et sted med rettigheter knyttet til lasting, lossing og handel. Veien fra ladested til selvstendig kjøpstad var likevel forskjellig på de to sidene.

Bragernes var lenge formelt knyttet til Christiania. Strømsø hadde en annen eiendoms- og myndighetshistorie og ble kongelig kjøpstad i 1728, før stedet fikk fulle kjøpstadsrettigheter i 1745. Det var altså to bysamfunn med ulik bakgrunn som senere ble slått sammen.

En felles by var foreslått allerede i 1662. Bragernes og Strømsø sendte da en søknad om felles kjøpstadprivilegier til København, med Fredriksstrøm som foreslått navn. Tanken om en samlet by var dermed gammel da sammenslåingen kom i 1811.

Hvorfor heter byen Drammen?

Navnet Drammen var i bruk før det ble bynavn. Eldre former som Drofn, Drafn og Dramn var knyttet til vassdraget og fjorden. Fra 1600-tallet ble Drammen også brukt som en felles betegnelse på handelsstedene ved elvemunningen.

Da byen ble samlet i 1811, ble dette geografiske navnet navnet på den nye kjøpstaden. Bragernes og Strømsø forsvant ikke som stedsnavn, men ble navn på deler av byen.

Bybrua i 1813 bandt byen sammen

To år etter sammenslåingen sto den første ferdige brua mellom Bragernes og Strømsø klar. Den var bygd av tømmer, ikke jern. Et privat aksjeselskap finansierte byggingen, og ingeniørtropper deltok i arbeidet.

Brua hadde en åpning som kunne heves for å slippe fartøy gjennom. Både trafikken over brua og båter som passerte under den, måtte betale brutoll. Forbindelsen skulle fungere i en by der elva fortsatt var en viktig transportåre.

Brua ble reparert og bygd om gjennom mange år før den ble erstattet i 1936. Les hvordan elvekryssingene har endret seg med handel, jernbane og biltrafikk i guiden til bruene i Drammen.

Bybrannen i Drammen i 1866: katastrofen som endret sentrum

Storbrannen 12. og 13. juli 1866 ødela store deler av Bragernes. 388 eiendommer brant, og 5 000 mennesker ble husløse. Mange måtte bo i en teltleir.

Brannen spredte seg gjennom tett trehusbebyggelse i kraftig vind. Selv om byen hadde fått en ny brannstasjon i mur, strakk verken vanntrykket, teknologien eller de tilgjengelige ressursene til. Les mer om bybrannen og endringene etterpå hos Drammens Museum.

Rette gater og brede branngater

Gjenoppbyggingen ble ikke en kopi av den gamle trebyen. Bare fem måneder etter brannen var nye bygningsvedtekter på plass. Et nytt gatenett med rette gater, kvartaler og avkuttede hjørner skulle gjøre byen mer oversiktlig og begrense framtidig brannspredning.

St. Olavs gate, Erik Børresens allé og Losjeplassen er eksempler på brede branngater fra denne planleggingen. Bragernes torg ble regulert som en bred plass ved enden av bybrua. Gateløpene er fortsatt synlige spor etter gjenoppbyggingen.

Planleggerne ønsket også flere murbygninger. Ombyggingen tok likevel tid, og det kom fortsatt mange lave trehus. Forskjellen mellom den ambisiøse byplanen og husene som faktisk ble reist, er en viktig del av historien.

Flere bybranner enn den i 1866

Bragernes hadde også vært rammet av store branner i 1817 og 1838. I 1870 rammet omfattende branner Strømsø og Tangen. Byen måtte dermed bygges opp igjen på begge sider av elva, selv om brannen i 1866 er den mest omtalte.

Kirken og byaksen etter brannen

Dagens Bragernes kirke ble innviet 12. juli 1871, fem år etter storbrannen. Den gamle kirken hadde stått ved det som nå er Gamle Kirkeplass. Den nye ble lagt høyere i terrenget, mot Bragernesåsen.

Plasseringen var en del av planen for et nytt sentrum. Kirken ble lagt i siktelinjen fra brua gjennom torget, med tårnet vendt mot byen. Rådhuset og brannvakten fikk plass på hver sin side av den samme aksen.

Ute i gatene kan du se hvordan bru, torg og kirke følger én linje. Monumentalbyggene skulle gi retning til gjenoppbyggingen, mens nye boliger og forretningsgårder fylte kvartalene rundt.

Jernbanen endret forbindelsene til omverdenen

Jernbanestasjonen på Strømsø ble oppført i 1866 etter tegninger av Georg Andreas Bull. Randsfjordbanen åpnet for prøvedrift til Vikersund samme år. Hele forbindelsen til Randsfjorden kom i full drift i 1868 og knyttet Drammen til viktige råvareområder i innlandet.

Drammenbanen til Kristiania åpnet 7. oktober 1872. Byens politikere var skeptiske og fryktet blant annet mindre dampskipstrafikk og at Drammen skulle havne i hovedstadens skygge. Les mer om motstanden i Bane NORs historikk om Drammenbanen.

Ombyggingen til normalspor var fullført i 1922. Samme år startet elektrisk drift mellom Oslo Vestbanestasjon og Brakerøya. Strekningen videre til Drammen stasjon ble elektrifisert i 1930. Den videre utbyggingen gjorde byen til del av et større transport- og arbeidsmarked.

Fra trelasthandel til papir- og celluloseindustri

På slutten av 1800-tallet vokste treforedlingsindustrien fram som en sentral næringsvei. Skogressursene var fortsatt grunnlaget, men råvarene ble nå bearbeidet til papir og cellulose i større fabrikkanlegg. Drammen gikk fra å være en trelasthandelsby til å bli en industriby.

Forenede Papirfabrikker på Grønland ble stiftet i 1907 og kom i drift i 1908. Fabrikken produserte blant annet fettbestandig papir, og hoveddelen av produksjonen ble eksportert over Drammen havn. Fabrikkene langs elva var tett knyttet til utskipingen gjennom fjorden.

Fra omkring 1900 og fram mot 1920 hadde Drammen en økonomisk storhetstid. Trevareindustriens produkter utgjorde om lag 95 prosent av byens samlede eksportverdi i årene 1914–1920. Den sterke avhengigheten av denne næringen gjorde også byen sårbar for nedgang. Les mer i Store norske leksikons oversikt over Drammen.

Tekstilindustrien i Solbergelva

Industrien i dagens kommune var ikke bare basert på trevirke. Solberg Spinderi ble etablert i 1818 under navnet Drammen Bomuldsspinneri. Virksomheten flyttet til Solbergelva i 1821 for å utnytte vannkraften der.

Spinneriet produserte først bomullsgarn og utviklet senere også veving og andre tekstilprodukter. Små vassdrag kunne dermed trekke industri ut fra bykjernen. Fabrikkdriften i Norge ble lagt ned i 2007, så de gamle bygningene er ikke lenger et norsk produksjonsanlegg.

Industrinedgang og belastet bymiljø

Nedgangen i treforedlingsindustrien begynte i mellomkrigstiden. Rundt 1970 var mange av bedriftene langs elva borte, men avviklingen skjedde ikke samtidig overalt. Forenede Papirfabrikker på Grønland stanset først i 1982.

Samtidig var sentrum sterkt belastet av biltrafikk og forurensning. Tidligere industriarealer lå uten virksomhet, og gjennomgangstrafikken tok stor plass i sentrale gater. Byen mistet arbeidsplasser og fikk store problemer i bymiljøet, men Drammen som helhet sluttet ikke å fungere.

Havna fikk nye oppgaver. Bilimporten startet i 1964, og senere utbygging på Holmen videreførte godstransporten selv om papirindustrien gikk tilbake. Overgangen fra industriby til tjeneste- og handelsby skjedde gradvis.

Byfornyelsen: fra forurenset elv til nye byrom

Rensing av avløpsvann la et viktig grunnlag for byfornyelsen. Kloakkrammeplanen fra 1986 og miljøarbeidet fram mot 1995 endret forholdene i elv og fjord. Parker, gangforbindelser og nye bygg var avhengige av omfattende arbeid med infrastrukturen.

Miljøarbeidet omfattet også trafikk, arealbruk og nærmiljø. Veipakke Drammen fra 1991 skulle blant annet føre gjennomgangstrafikk bort fra sentrum og legge til rette for andre transportformer. I 1999 vedtok bystyret en strategi for å oppgradere byaksen, få flere sentrumsboliger og utnytte arealene bedre.

Byfornyelsen var ikke ett enkelt prosjekt, men flere tiltak som virket sammen over tid. Les mer i rapporten om Drammens miljøarbeid og byutvikling.

Grønland, Papirbredden og Ypsilon

På Grønland fikk tidligere industriområder nye funksjoner. Det gamle fyrhuset ved Forenede Papirfabrikker ble restaurert i 2002–2003 og omgjort til kontorer. Union Scene i den tidligere papirfabrikken er et annet eksempel på hvordan industribygninger har fått ny bruk.

Ypsilon bru åpnet offisielt 16. januar 2008 mellom Papirbredden på Grønland og Byparken ved Øvre Strandgate. Gangbrua gjorde elvekryssingen til en del av de nye byrommene.

Les mer om bakgrunnen for endringene i guiden til elvebyen og byfornyelsen i Drammen.

2020: byen fikk en større kommune rundt seg

1. januar 2020 ble Drammen, Nedre Eiker og Svelvik slått sammen til Drammen kommune. Dette var en kommunereform, ikke en ny grunnleggelse av byen. Datoen og kommunenavnet ble fastsatt i forskriften om kommunesammenslåingen.

Sammenslåingen samlet steder med forskjellige lokale historier: handelsbyen ved elvemunningen, industristedene lenger opp langs elva og fjordbyen Svelvik. Råvarer, arbeid, handel og skipsfart hadde knyttet dem sammen lenge før de fikk felles kommunegrenser.

Drammen by i 1811, kommunen før 2020 og dagens kommune dekker ikke det samme geografiske området. Når du leser om byens historie, er det nyttig å skille mellom dem. Guiden til bydelene og stedene i Drammen kommune gir oversikt over dagens kommune.